Taj Mahal – Tolv År Etter…

3. apr. 2013

Idag var endelig dagen kommet for besøket på Taj Mahal. Grytidlig om morgenen, etter vår standard i det minste, dro vi fra hotellet i bil sammen med guiden vår. Forøvrig en pen og svært behagelig mann som viste seg å være av brahmin kaste. Også på dette monumentet var ting blitt mye mer organisert enn ved forrige besøk. Vi måtte leie elektrisk rickshaw som kjørte oss mellom parkeringen og billettskranken. Billettluken var flyttet ut av selve området for å unngå køer, eller i det minste organisere dem bedre. Sist gang husker jeg det var et sant kaos av fotografer som hev seg over oss, samt andre som ville selge ditt og datt. Selgerne har nå fått sine boder utenfor inngangen. Noe som forenkler inngangen betraktelig.

 

Informasjonen vi fikk var ikke ny for meg, men forhåptentligvis har Dina lært noe av både dette besøket og besøkene på de andre monumentene vi har sett. En ting jeg bet meg merke i nå, var edelstenen Lapis Lasuli som både er vakker og billig å kjøpe her og ellers i verden. Så dersom vi får handle enten i Sangli, Pune eller Delhi, skal jegvære på utkikk etter denne. En annen ting jegfikk frisket opp, var at Mumtaz var Shah Jaahans favorittkone av hans tre offisielle muslimske koner. De andre to er gravlagt i hagen utenfor Mahal. Moskeen brukes fortsatt til fredagsbønn, og da er monumentet stengt for besøkende. Taj var om mulig enda vakrere i morgensolen enn ved middagtid. Lyset reflektertes i edelstenene på den østlige siden av bygningen. Guiden tok mange fine bilder av oss, bl.a. Ett i front av monumentet mens det speilet seg i fontenevannet. Fontene var ikke i bruk nå, men da Taj ble bygd, var det rosevann som sprut ut av fontenene og omga monumentet og hagen med roseduft. Inngangsporten så vel som selve monumentet, moskeen og gjestehuset, er dekorert med vers fra koranen, med skrift som øker i størrelse jo høyere opp på veggen de er. Det skaper en optisk illusjon av at skriften er like stor over det hele. Inngangen er prydet med 11 løkkupler i front og 11 i bakkant av porten. En for hvert år det tok å bygge Taj Majal. Hun døde altså i barselseng, det jeg visste jeg. Derimot visste jeg ikke at hun da var på reise sammen med sin mann i Saudiarabia, tror jeg. Liket ble fraktet til Agra og begravd der før Taj ble påbegynt.

 

Forskjellen på hinduistisk og islamsk arkitektur, er bl.a. At hinduer tillater bilde av gudene, menneskene, dyr osv. Mens islam kun tillater bilder av blader, blomster, koranens skrift og geometriske figurer. Hinduistiske arker og kupler er også rundere, flatere på toppen og i formen mens islamsk arkitektur gjør bruk av løkformede kupler og arker. Jainismens og buddhistisk arkitektur har mer spisse tårn og kupler, samt slange eller krokodille som symbol.

 

Vi er nå på vei tilbake til Delhi og kjører på en ny motorvei, bygget for ett år siden. Nesten alene på veien, ingen vanlig trafikkork. dyr og hestekjerrer, okse – eller kamelkjerrer er tillatt, veien er stengt med gjerder. Det gjør jo kjøringen til en drøm sammenliknet med det vi har opplevd tidligere på turen.

 

Egentlig er det godt at vi ikke skal besøke flere severdigheter (les: turistfeller) nå før hjemreisen. Intet overgår Taj Mahal i skjønnhet! Sightseeing i India er slitsomt. Både pga. varmen, men også fordi man hele tiden må passe på å unngå lommetyver og avvise selgere og tiggere. Og ikke minst huske på tips. Dessuten å lide seg gjennom demonstrasjon av håndverk, som egentlig bare er et skalkeskjul for å selge. En annen småirriterende ting er guidenes tendens til å være mer opptatt av å snakke i mobilen eller å drikke te med andre guider enn selve guidingen. Vår mann her i Agra var et hederlig unntak i så måte. Han verken snakket i mobil eller slo seg n sammen med andre guider. Han var utsøkt høflig og behagelig og taklet elegant at vi ikke ønsket å besøke et håndverksted. Besøket i Agra ble derfor et av de mest avslappende og behagelige affærene.. Vår guide i Udaipur var forresten også utsøkt høflig og elegant og foreslo ikke engang besøk på handicraft.

 

Kameler på beite nå nettopp. Et fantastisk syn.

En kuriositet med guidene har vært aksenten som til tider gjør det vanskelig å oppfatte alt de sier. Feks. prøvde guiden i Fatehpur Sikhri å fortelle at en liten platting utenfor palasset til Akbars hinduistiske kone var brukt hver fredag kveld av musikere som spilte for kongen. Men han uttalte musicians så merkelig at jeg ikke skjønte hva han mente før han var langt inne i enn
lengre utgreining om hvordan det foregikk. Guiden vår idag hadde imidlertid et blendende hvitt smil og en nærmest prikkfri uttale. Han fortalte også at både på Agra fort og Taj hadde engelskmennene under sitt styre stjålet store mengder av bladgullet som hadde prydet vegger og tak i palassene opprinnelig. Likeså en del av edelstenene som har vært innfelt i dekoren. Lokalbefolkningen har også bidratt i tyveriene. Synd og skam…

 

Vi gjorde et stopp på en restaurant i Delhi for lunsj før vi ble kjørt til flyplassen. Jeg ba Dina om å legge igjen skjerfet i bilen, det var ulidelig varmt da. Det skulle jeg visst ikke gjort. Betjeningen på restauranten stirret og stirret på de så vidt bare skuldrene. Godt hun ikke legger merke til, eller i alle fall ikke lar seg affisere av, stirringen.

 

Nå sitter vi og humper på flyet til Pune. Vi har tilbrakt nærmere to timer på flyplassen før vi kom inn i flyet. Riktignok var vi, eller rettere sagt jeg, blant svært få hvite der inne i dag. Men maken til ublu stirring har jeg ikke vært borti siden jeg var i Assam nord-øst i India for tretten år siden. De stirrer meg. På huden. Især på føttene. Er det bare huden eller også de fine sandalene mine? Hvem vet… De stirrer på Dina og deretter på meg – og tilbake igjen. Til tider svært slitsomt og mer enn fristende å gjøre noen riktige sprell slik at de får noe å SE på. Jeg håper det er bedre i Pune. Guiden vår idag fortalte at byen er Indias no.1på IT og dermed i rask vekst. Lillebroren til og en tro kopi av Mumbai, sa han. Da skulle jo muligheten være stor for at vestlige utlendinger har avtatt mht. nyhetens interesse, i det minste. For øvrig har den siste ukens stirring gitt meg en aha-opplevelse. Jeg aner hvordan adopterte, flyktninger og innvandrere fra ikke-vestlige land har følt det når de har blitt møtt med noe av den samme stirringen da innvandring fremdeles var nytt her nord. Og jeg håper for all del at stirringen er et tilbakelagt stadium i vårt ellers så siviliserte samfunn.

Smakebit i bilder fra besøket på Taj Mahal.